Spørsmålet om hva Ibsen egentlig visste om Nietzsche har blitt nevnt i en rekke artikler. Enten for å påvise likheter mellom de samtidige forfatterne, eller for å vise hvordan Ibsen bevisst tok avstand fra det man oppfatter som støtende i Nietzsches filosofi.
Forutsetningen for begge disse betraktningsmåter er altså at Ibsen leste og forstod Nietzsche. Men det eneste konkrete holdepunktet for en slik antagelse er intervjuet Ibsen gav til Hans Tostrup i Verdens Gang den 26. november 1900. Tostrup ønsket en kommentar til Nietzsches død, og Ibsen svarte: «Ja. Jeg kjendte forresten ikke saa meget til ham. Det var jo først for faa Aar siden, han egentlig ble bekjendt. Det var en eiendommelig Begavelse, men paa Grund af sin Filosofi kunde han ikke bli populær i vor demokratiske Tid.» Tostrup fisket videre etter Ibsens egen mening: «Nogle siger, at Nietzsche var en Aand, steget frem af Mørket, -- en Satan -- .» Og Ibsen skal da «hurtigt» ha skutt inn at «Satan – nei. Nei det var Nietzsche ikke.»
Hvor alvorlig man skal ta slike uttalelser fra Ibsen er omdiskutert. Flere Ibsenkjennere (f. eks. Halvdan Koht) påpeker Ibsens trang til å fornekte enhver påvirkning. Men som Michael W. Kaufman påpeker i sin artikkel «Nietzsche, Georg Brandes and Ibsen’s Master Builder» er den Nietzsche som Ibsen refererer til her nettopp den aristokratiske radikaleren som Brandes presenterte ham som i den populariserte fremstillingen av Nietzsche fra 1889. Det kan tyde på at det faktisk ikke ligger hemmeligheter i dypet av Ibsens uttalelse. At Georg Brandes angivelig skal ha tatt uttrykket «aristokratisk radikalisme» fra Ibsen (slik Robert Ferguson påstår i sin biografi) kompliserer dette bildet, men forandrer ikke sakens kjerne. Det finnes ingen eksplisitte vitnesbyrd om at Ibsen har lest Nietzsche.
Man kunne tenke seg det omvendte forhold: At «konjunktionen» mellom de to ikke skyldtes Nietzsches innflytelse på Ibsen, men at Nietzsche lot seg inspirere av Ibsens dramatikk. Anathon Aall vurderer denne tanken i sin artikkel «Ibsen og Nietzsche» fra 1906. Det samme gjør Friedrich von der Leyen i sitt verk Deutche Dichtung in neuer Zeit fra 1927 . Georg Brandes skal ha oppfordret Nietzsche til å lese Ibsen, men det er ikke så mye som tyder på at han gikk igang med et seriøst studium. Han skal visstnok ha sett en oppføring av Et dukkehjem og forlot teateret i avsky og sinne. I selvbiografien Ecce homo finnes en av Nietzsches to referanser til Ibsen. Det står som et ekko fra hans vemmelse over det han oppfattet som lerkefuglens moralistiske sosiale opprør:
Igrunnen er de emansiperte anarkistene i det «evig-kvinneliges» verden, de mislykkede, hvis dypeste instinkt er hevn... En hel art av den mest ondskapsfulle «idealisme» – som for øvrig også forekommer hos menn, f. eks. hos Henrik Ibsen, denne typiske gamle jomfru – har til mål å forgifte den gode samvittighet og kjønnslivets natur... (...) Forkynnelsen av kyskhet er en offentlig oppfordring til unatur. Enhver forakt for kjønnslivet, enhver forurensning av det, gjennom begrepet ‘uren’, er selve forbrytelsen mot livet – det er den egentlige synd mot livets hellige ånd.
Atle Kittang påpeker i prologen til Ibsens heroisme at en av vanskene man støter på i en tradisjonell komparativ tilnærming er at Nietzsche selv åpenbart ikke følte noe slektskap med Ibsens dramatikk.
Éin stad spottar han Ibsen for ikkje å følgje viljen til makt fullt ut; han har ikkje gjort seg fri frå den «moral-illusjonismen (...) som seier ‘fridom’ og ikkje vil vedkjenne seg kva fridom er» – nemleg «det andre trinnet i den metamorfosen som viljen til makt inneber, sett frå deira side som manglar den».
Det er altså vanskelig å argumentere for en direkte innflytelse fra Ibsen til Nietzsche. Slik Nietzsche ordlegger seg, må et sammenlignende studium nettopp forutsette at han ikke forstod Ibsen! Og skulle vi ha forutsatt at Ibsen lyver om at han ikke kjente så meget til Nietzsche, men lot seg inspirere til diktning av hans filosofi – så sitter vi fremdeles igjen med de nietzscheanske elementene man kan finne i Ibsens diktverk fra før 1872 – da Nietzsche debuterte med Tragediens fødsel. Ikke minst sitter vi også igjen med alle de parallelle tanker som jeg påpeker i artikkelen ”Død tro.” Det gikk seks år fra Ibsen kom med Gengangere i 1881 til Nietzsche utgav Moralens genealogi.
Man må altså være den reneste Thor Heyerdal for å klare å se direkte historisk-biografiske forbindelser mellom dem. Kanskje man heller skulle legge an et mer psykologisk perspektiv for å forklare de likheter man finner med et slektskap i temperament. Flere forskere har forsøkt seg i denne retning tidligere, ikke minst Harald Beyer i Nietzsche og Norden. Der hevder han at vi kan se «en viss likhet i utviklingslinjen» mellom de to samtidige tenkere:
Begge bunner i romantikken, gjennomgår deretter en positivistisk periode, en «kaldtvannskur» – som begge kaller den – og havner i en slags symbolisme. De drømmer også begge om et «tredje rike», om de enn tenker seg det høyst forskjellig. (...) De er begge fryktsomme naturer med høyspente krav og trang til paradokser, tilbaketrukne i sitt privatliv og ensomme grublere, ærgjerrige, både revolusjonære og reaksjonære i sin innstilling, samtidig som de begge har drag av spissborgeren og snobben. De føler seg fra unge år sterkt hemmet av et pietistisk preget miljø og reagerer lidenskapelig mot det. Men de er også begge fine psykologer som stiller tidens diagnose.
Av åpenbare grunner er et slikt psykologisk perspektiv enda vanskeligere å forfekte med troverdighet enn det historisk-biografiske. Det man måtte finne av kilder fordrer en psykologisk fortolkning som i praksis er umulig å gjennomføre. Hvilken konklusjon man kommer frem til vil være nok så tilfeldig. Derfor ender også Anathon Aall opp med det motsatte syn av Beyer i artikkelen «Ibsen og Nietzsche» fra Samtiden 1906. Han understreker hvordan Nietzsche fremhevet sin impulsivitet og manglende systematikk som en dyd, mens den tilknappede Ibsen var mer tvangsmessig både i sitt levnet og sin tenkning. «Man siger, jeg har forandret anskuelser i tidens løb. Det er en stor feiltagelse.» Synet på vennskapet og på kvinner var også motstridende og vitner om temperamentsforskjeller såvel som ulikheter i anskuelser.
Det følgende er derfor ikke ment å konstatere noen påvirkning, det er en for ambisiøs oppgave. Men det kan være verd å kikke litt nærmere på enkelte historisk-biografiske fakta, om ikke for annet så for å undersøke hvilke muligheter de har hatt til å stifte bekjentskap med hverandres tenkning.
Det er 16 år mellom dem i tid. Ibsen hadde allerede flyttet til Grimstad da Nietzsche ble født i Lützen i 1844. Tolv år senere ble Freud født, og tre år etter det igjen kom Darwins Artenes opprinnelse ut. Da Ibsen forlot Norge i 1864, hadde Nietzsche såvidt begynt sine studier ved Universitetet i Leipzig. To år før Ibsen dro, hadde Bismarck overtatt som preussisk statsminister. Ernest Renan utgav Vie de Jésus i 1863. På denne tiden hadde Ibsen allerede skrevet skuespillene Catilina, Gildet på Solhaug, Fru Inger til Østråt, Hærmændene på Helgeland, Kjærlighedens komedie og Kongsemnerne. Han rakk også å få sitt gjennombrudd med Brand og Peer Gynt før Nietzsche fikk sitt professorat i Basel som 25 åring i 1869. To år tidligere utgav Marx sitt første bind av Kapitalen, dette nevnt bare for å vise hvilke religionskritiske strømninger som allerede var i ferd med å etablere seg i Europa. En av de som på et senere tidspunkt ble blant skarpeste kritikerne av denne nye livsanskuelse, Dostojevskij bodde i Ibsens nabolag i Dresden. Dette var før Dostojevskij ble kjent utenfor Russland, og det finnes ingen kilder som tyder på at de traff hverandre.
Året etter at Nietzsche ble professor og Ibsen utgav De unges forbund, i 1870 tok Georg Brandes sin dr. phil. grad ved Universitetet i København, og la straks etter ut på sin dannelsesreise til Frankrike, England og ikke minst Italia. Da han kom tilbake igjen innledet han sine berømte forelesninger om hovedstrømninger i den europeiske litteratur, som angrep de verdslige såvel som de geistlige autoriteter. Universitetet i København reagerte på hans radikale perspektiver med å sette en stopper for videre akademisk karriere.
I 1872 utgav Nietzsche som professor i klassisk filologi det betydningsfulle verk Die Geburt der Tragödie aus dem Geiste der Musik. Det påfølgende året kom endelig Ibsens hovedverk Keiser og galilæer ut. Det kan minne om Nietzsches arbeid både i tema og historiesyn. Ibsen har selv uttalt at verket ble skrevet under påvirkning av tysk åndsliv. Både Ibsen og Nietzsche er fra dette tidspunktet tydelige kritikere av kristendommen, selv om ikke alle forstod Ibsen like godt. Ferguson skriver om dette i sin biografi:
Ibsen sa om Keiser og galilæer at det inneholdt «Den positive verdensanskulese, som kritikerne så længe har afkrævet mig», og enkelte lesere syntes at det gjorde det, skjønt ikke på den måte Ibsen hadde ment. Under en samtale med den unge norske billedhuggeren Christen Magelssen, overrasket Magelssen Ibsen ved å kalle det sitt yndlingsstykke. Ibsen ble forbauset, og ba om en forklaring. Magelssen sa at den var enkel nok, det var fordi stykket ga «en så utmerket skildring av kristendommens seier over hedenskapet».
«Jaså», svarte Ibsen, «jeg kan ikke just si at jeg hadde tenkt meg dette oppfattet som kjernen i verket.»
«Jeg skjønner ikke at det kan oppfattes annerledes,» repliserte Magelssen. Ibsens svar på dette forekom ham å være nesten for uanstendig til å gjenta; men hans tillit til sin fortrolige (Francis Bull) var så stor at han til slutt røpet det: «Tenk, han uttalte seg formelig ateistisk!
Ibsens Samfundets støtter kom ut i 1876. I følge Georg Brandes var dette det eneste stykket av Ibsen som Nietzsche noensinne leste. Ibsen hadde da flyttet fra Dresden til München, hvor han deltok aktivt i den litterære sirkelen «Krokodillen».
Det samme året holdt Brandes forelesninger om Kierkegaard i Studentersamfundet i Kristiania. Universitetet nektet ham lokale til forelesningen. Han reiste til Berlin året etter hvor han oppholdt seg frem til 1883.
Nietzsche ble syk med hodepine i 1879 og måtte fratre sin stilling som foreleser ved Universitetet. Kanskje det var da han tok en tur til Berlin og irriterte seg over Et dukkehjem. Han dro kort tid etter til de italienske alper hvor han tilbragte det meste av sin tid frem til 1889. Han utgav Menschliches, Allzumenschlisches året før han sluttet ved Universitetet. Etter et par år i alpene kom også Die fröliche Wissenschaft og Morgenröthe. Samme år (1881) kom Ibsens Gengangere og året etter En folkefiende. I 1884 kommer Also sprach Zarathustra samtidig med Ibsens Vildanden. Da Ibsen to år senere utgav Rosmersholm, kom Nietzsche med Jenseit von Gut und Böse, og det påfølgende året utgav han Zur Genealogi der Moral.
Samme år som Moralens genealogi kom ut (1887) utgav den tyske litteraten Leo Berg sin bok om Ibsen, Ibsen und das Germanentum in der modernen Literatur. Han betrakter Ibsen som en forløper for Nietzsche, og fremhever blant annet immoralismen til bisp Nikolas. «Jeg er i uskyldighedstilstand. Jeg ved ikke forskjel på godt og ondt.» Berg var en bekjent av Ibsen på denne tiden. At han også interesserte seg sterkt for Nietzsches filosofi bærer boken hans Der Übermensh fra 1897 vitnesbyrd om.
I 1888 utgav Ibsen Fruen fra havet, og Georg Brandes begynte for alvor å interessere seg for Nietzsche. Hans forelesninger om «Aristokratisk radikalisme» og ikke minst den påfølgende debatten ble en svært viktig impuls for mange nordiske forfattere. Didrik Arup Seip mener å kunne tidfeste også Ibsens studium av Nietzsche til denne tiden.
Vi vet ikke hvad Henrik Ibsen hadde lest av Nietzsche; men hans tanker, som i mange henseender falt sammen med Ibsens egne, må Ibsen ha lært å kjenne ialfall i slutten av 1880-årene. Brandes omtalte Ibsen i et brev til Nietzsche 7. mars 1888, og den 23. nov. 1888 meddelte han Nietzsche at han uken i forveien alvorlig hadde oppfordret Ibsen til å studere Nietzsche.
Premissene og konklusjonen i dette resonnementet henger ikke helt sammen. Det eneste noenlunde sikre vi kan slutte av at Brandes i november 1888 alvorlig oppfordret til et studium, er at Ibsen (så vidt Brandes visste) frem til det ikke hadde inngående kjennskap til Nietzsche! Men Seip mener å kunne spore fruktene av dette studiet allerede i Hedda Gabler fra 1890 som han mener kan betraktes som en virkning av overmennesketanken. Påvirkningen fra Nietzsche er «ialfald uomtvistelig» i Byggmester Solness fra 1892.
Det er slett ikke utenkelig at Ibsen i hvert fall fikk med seg omtalen av forelesningen til Brandes. I oktober 1888 sendte Ibsen et brev til Brandes hvor han gratulerte med den store oppslutningen på hans Nietzsche forelesning. Ibsen fikk jevnlig tilsendt Politiken hvor deler av forelesningen ble sitert. Det skulle også noe til å gå glipp av debatten som fulgte etter at Brandes hadde publisert sin forelesning i Tilskueren i 1889. Filosofen Harald Høffding polemiserte mot Brandes og Nietzsches filosofi. Utover 1890 årene ble inspirasjonen fra Nietzsches filosofi tydelig i både Garborg og Strindbergs verker.
Det samme året som «Aristokratisk radikalisme» stod på trykk i Tilskueren brøt Nietzsches sinnssykdom ut. Han ble fraktet fra Italia av sin venn Overbeck, og havnet i pleie hos sin autoritære og antisemittiske søster. Det siste verket han fikk fullført uten hennes påvirkning var Götzendämmerung fra 1888.
Leo Berg (som skrev boken om Ibsen i 1887) ble etterhvert kjent i Tyskland som en forkjemper for materialismen og den psykologiske roman. Han var grunnleggeren av tidsskriftet Freie Bühne som Ibsen abonnerte på. I 1890 publiserte den tyske forfatteren Paul Ernst en artikkel om Nietzsche i dette bladet. Ernst var også interessert i Ibsens diktning, og fikk utgitt sitt arbeid om ham i 1904. Den russisk-tyske forfatteren Lou Andreas-Salome (Nietzsches uforløste kjærlighet) skal også ha publisert en artikkel om Nietzsche i Freie Bühne.
Da Ibsen returnerte til Norge var Nietzsche et kjent navn, ikke minst gjennom diskusjonen iverksatt av Brandes. Man begynte også å spekulere i hvorvidt Ibsen tok stilling i denne debatten. Tambs Lyche, Olav Schulstad og Viktor Rydberg betraktet Byggmester Solness som et innlegg i den pågående debatten. Begrepene «skranten samvittighed», «robust samvittighed», «vikingtrods i livet» og «rovfuglnatur» gav dekning for slike spekulasjoner.
I 1894, samme år som Lille Eyolf kom ut utgav også Lou Andreas-Salome sin bok om Nietzsche. I følge Seip sendte hun boken til Ibsen. «Denne boken har Ibsen rimeligvis lest da den kom ut,» konkluderer Seip. To år tidligere utgav Andreas-Salome Ibsens Frauengestalten.
I 1895 utgav Freud sitt første verk Studien über Hysterie. Ifølge hans biografer nektet han konsekvent å lese Nietzsches skrifter. Han var redd for at hans vitenskapelige arbeider skulle påvirkes av Nietzsches intuitive innfall. Likevel endte han med å inkludere Nietzsches begrep «detet» som sentralt i sine teorier. Kanskje det var en lignende ubevisst påvirkning som fikk Ibsen til å benytte uttrykket «overskurkens moral» i John Gabriel Borkman fra 1896?
Ved Nietzsches død i 1900 hadde Ibsen satt punktum for sitt forfattervirke gjennom sin «dramatiske epilog» Når vi døde vågner.
Da Ibsen døde seks år senere konstaterte Brandes bastant i tiddskriftet Die Zunkunft at «Ibsens hat von Nietzsche nichts (...) gelesen.» At Gengangere kan betraktes som en foregripelse av sentrale verk hos Nietzsche (som for eksempel Moralens genealogi) kan bidra til å styrke påstanden om at vi her først og fremst behandler to tenkere som uavhengig av hverandre har arbeidet seg frem til lignende konklusjoner. At de publiserte samtidig, bodde i de samme områdene av Europa og at de i en viss utstrekning ble lest og diskutert i de samme kretsene, behøver ikke betraktes som tegn på påvirkning. Det underbygger snarere Christopher Brinkmans bilde av Ibsen og Nietzsche som «samtidigt spontant fremtrædende varieteter paa samme aandelige jordbund».
