Harrison’s History of London er en fascinerende kulturskatt i seg selv, men for Henrik Ibsen Museum, Skien er historien om denne boken vel så viktig.
For oss handler denne boken nemlig om museets identitet og om Skiens tilknytning til Ibsens diktning.
Harrison´s History of London finnes i dag bevart på 11 biblioteker verden rundt. I Norge finnes det ett eksemplar innelåst i det strengt bevoktede sikringsmagasinet på Nasjonalbiblioteket, foruten eksemplaret museet har liggende i monter på mørkeloftet på Venstøp.
Østvedt
Ibsenforbundets energiske leder Einar Østvedt, som blant annet grunnla Ibsen-museet i Skien, hadde besøk av en amerikansk professor en gang på femtitallet. Frederick d. Smith fra Texas ble så smittet av Østvedts entusiasme at han spurte om det var noe han kunne gjøre for museet, om det var noe Østvedt ønsket seg. Einar Østvedt svarte da at det var en ting han syntes manglet i Skien, og det var Harrison’s History of London fra 1777. Dermed fikk Østvedt boken som en personlig gave. Østvedt gav denne videre til Ibsenhuset i Skien.
Harrison’s History of London er en kulturhistorisk perle i seg selv. Men i tillegg er den et viktig symbol i Vildanden, og den knytter Ibsens litteratur til Venstøp. Harrison’s History of London er ikke et barndomsminne eller en følelse, men en gjenstand fra Ibsens biografi som dukker opp i litteraturen. Det gjør boken til noe mer enn både flosshatten og barnestolen hans tilsammen. Harrison’s History of London er et empirisk vitnesbyrd om at det finnes spor av Ibsens barndom i diktningen hans. På sett og vis rettferdiggjør derfor boken hele vårt virke som forfatterhjem – all den tid litteraturen (og ikke biografien i seg selv) betraktes som kjernen i vår formidling.
I stolthet og begeistring stilte Østvedt dette klenodiet ut i biblioteket i Skien. Den stod i en glassmonter sammen med en stor samling av Ibsens førsteutgaver.
Tyveriet
Den 9. september 1974 ble kriminalgåten omtalt på førstesidene i begge regionsavisene. Hvordan hadde tyvene klart å komme seg inn i biblioteket uten tegn til innbrudd? Avisene spekulerte i nøkler som hadde blitt stjålet fra Ibsenhuset, og senere gikk det rykter om at tyvene måtte ha gjemt seg inne på biblioteket til etter stengetid.
Høsten 2008 ble Henrik Ibsen-museet kontaktet av tyven, som syntes det var påtide å fortelle sin versjon av historien:
Natt til lørdag 7. september 1974 ruslet to småkriminelle kamerater øverst i Skistredet. Det var ikke et menneske der, kun et mørklagt bibliotek, med en stille, men bemannet brannstasjon på den andre siden av gaten. De to pøblene kikket og kjente på vinduene i biblioteket for å se om de kunne få til et enkelt brekk. Omtrent midt på bygget fant de et ulåst vindu. Det var ingen alarmer i bygget, så de to kunne uforstyrret rusle inn i lokalet. De lukket vinduet etter seg.
Vel inne så de en glassmonter med gamle bøker, og tenkte at dette måtte vel være verd noen kroner. De løftet derfor med seg monteren inn i et lite lagerlokale, knuste døren i det, og forsynte seg med Ibsens verker i førsteutgave – og Harrison´s History of London. Avisene som antok det dreide seg om et bestillingstyveri tok feil. Tyvene hadde ikke peiling på hva de holdt på med, annet enn at bøkene sikkert kunne skaffe dem noen kroner til dop.
De låste seg ut av inngangsdøren, så da det kom folk til biblioteket lørdag morgen ble det litt av et mysterium at kjeltringene hadde kommet seg inn i lokalet uten tegn til innbrudd.
Det var ikke museets informant som solgte tjuvgodset videre, og pengene så han aldri noe til.
- Jeg sluttet snart med min kriminelle løpebane. Det var ikke så lønnsomt, men skaffet meg bare dårlig samvittighet, sier han nå, 34 år etter innbruddet. Han synes det er trist at ikke Einar Østvedt fikk oppleve at boken kom til rette.
Ryktene ville ha det til at boken endte opp i shippingmiljøet i Oslo. Der var det mange med mye penger og lite moral, som gjerne forsøkte å overgå hverandre i dyre og spesielle kulturskatter. Boken er kanskje fremdeles i en eller annen bokhylle på Oslos vestkant.
Biografien
Allerede Gunnar Heiberg, som var leder ved Den Nationale Scene da Vildanden første gang ble satt opp, mente at stykket var bygget på “saare minder, paa underlige oplevelser fra eget ungdoms-liv.”
Ibsens første biograf, Henrik Jæger, er også opptatt av forbindelsen mellom Vildanden og Venstøp, men han knytter det konkret til Harrisons history of London. Han skriver: ”Det er fra dette aflukke, han har kjendskabet til den gamle bog, som Hedvig omtaler i tredje akt af ”Vildanden”, og de ord, som her er lagt hende i munden, kan vistnok ligefrem opfattes som en personlig barndomserindring.” (Jæger, s. 20) Jægers biografi er skrevet med Ibsen hengende over skulderen. Søsteren Hedvig var også en viktig kilde for Henrik Jæger.
I innledningen til hundreårsutgaven av Vildanden, nevner også Francis Bull forbindelsen til Venstøp:
Erindringer om [Hedvig] har hjulpet ham til utformingen av den skikkelse i ”Vildanden” som fikk hennes navn; men når Hedvig i stykket forteller om sin glede ved å se på billeder i gamle bøker, f. eks. Harrisons History of London, da er det i virkeligheten Henrik Ibsen selv som et øieblikk inntar sin søsters plass: På Venstøp hadde han i 12 – 14 års alderen elsket å fordype sig i nogen gamle bøker, som lå igjen på loftet efter en tidligere beboer, en vidtbereist sjømann som folk pleide å kalle for den flyvende hollender. (Vildanden, Hundreårsutgaven s. 19.)
Harrisons History er uten tvil knyttet til konkrete opplevelser i Ibsens barndomshjem. Dermed er også ”Den flyvende hollender” Nils Jørgen Hirschholm av en viss interesse.
Hirschholm
Nils Jørgen Hirschholm (1782 – 1828) var den forrige eieren av Venstøp. Det er antakelig han som kjøpte boken – kanskje i perioden da han satt som krigsfange i London fra 1808 – 1814. Hirschholm levde et rikholdig liv. Som tretten år gammel sjømann på sin fars skute, ble han (i 1795) tatt som fange av pirater. Han ble solgt til en italiensk ”renegat,” en som hadde konvertert til islam, og var en slags sjeik eller øvrighetsperson i Alger. Her levde den unge nordmannen et forholdsvis smertefritt slaveliv frem til han ble nitten år (i 1801). Faren hadde funnet ut at han levde, og sendte løsepenger til italieneren. Ved første forsendelse ble pengene stjålet, andre gang kom de frem, men uten pengene Nils Jørgen skulle hatt til reisen hjem. Han tok derfor tjeneste som boy hos yngstesønnen til jarlen av Liverpool, en ung mann som likte å piske folk med hundepisk. Storebroren til denne voldsmannen ble senere britisk statsminister (Robert Banks Jenkinson). Det ble en svært lang reise gjennom et krigsherjet Europa. Vel fremme i Liverpool traff han tilfeldigvis igjen skipperen på farens båt. Dermed kom han velberget tilbake.
Men allerede i 1808 (omtrent fem år etter han kom tilbake) havnet han igjen i fangenskap. Under Napoleonskrigen deltok han i kapervirksomhet (sjørøveri) mot britene, men ble altså tatt til fange allerede i 1808. I fengselet hadde Hirschholm tilgang til litteratur, og oversatte blant annet en engelsk navigasjonslære til norsk. Antakelig er det i denne perioden han anskaffer seg Harrison’s History of London.
Ibsenforskere har hevdet at Hirschholm har lånt trekk til både Terje Vigen og Peer Gynt.
Hirschholm døde kun 46 år gammel som bonde på Venstøp. Da også hans kone døde tre år etter, ble barna deres plassert hos familien Barnholdt på Nordre Brekke i Skien. Fru Barnholdt var søster av Nils Jørgen Hirschholm. Eldstebarnet var 9 år da de ble foreldreløse. Venstøp ble etter dette stående ubebodd, men med boksamlingen til Hirschholm.
