Gud er en kosmisk huleboer

Han ble dypt grepet, og bestemte seg kort tid etter for å oppgi sin karriere som jurist, og i stedet gi seg i kast med litteraturstudier. I 1940 leverte han inn sin doktoravhandling Om det tragiske, som han selv hevet ble til i forlengelsen av Henrik Ibsen.

Det er nok ikke alle disse problemstillingene Zapffe ville skrevet under på, men spørsmålet om Gud er inkompetent, eller om han rett og slett gir blaffen, er som klippet ut av Zapffes filosofi – eller fra Jobs bok, slik Zapffe leser den.
Vi kjenner Zapffes debut som religionskritiker kun fra omtalen. Det var et foredrag i Gymnasiesamfundet Brage i Tromsø i 1918, da Zapffe var 18 år gammel. Tittelen på foredraget var ”Fra dyretanden til den liberale teologi.” Nøyaktig hva som ble sagt er altså uvisst, men rektor Stavs reaksjon kan kanskje antyde hvilken retning foredraget tok. I tillegg til å stenge Gymnasiesamfundet for en tid, kalte han foredragsholderen inn på kontoret sitt og gav ham tydelig beskjed om at : ”Hvis du har mer å komme med får du gå i rendestenen med det, for der er det det hører hjemme.” Zapffe likte godt å fortelle denne historien, og han føyde gjerne til at han 22 år senere, da han fikk godkjent doktoravhandlingen sin Om det tragiske, sendte et eksemplar til Stav – med en dedikasjon som lød noe i retning av: ”Til Rektor Stav. Jeg beklager at jeg ikke fulgte din oppfordring av 1918 om å gå i rendestenen med det neste gang jeg hadde noget lignende på hjertet ….”
Det neste verket som tydelig må kunne sies å være kritisk til religionen er skuespillet (læsedramaet) Den fortapte sønn fra 1951. Det er en Jesus-biografi som baserer seg på antakelsen av at Jesus var en uekte sønn av Herodes, og at hans mange uttalelser om ”far” og ”riket” ikke er språklige bilder – men rett og slett stormannsgale visjoner om verdslig makt.
I 1972 utgav han boken Lykksalig pinsefest som i dialogs form vurderer hvilket gudsbegrep man sitter igjen med etter kirkebrannen i Grue i 1822. Denne ulykksalige pinsedagen hadde menigheten samlet seg som sedvanlig i Grue kirke. Som kjent er pinsehøytiden viet Den hellige ånds komme, i bibelen beskrevet i bildet av ildtunger som omkranser menighetens hoder. Som sedvanlig bad presten om en gjentakelse av dette under, og idet bønnen var fremsagt veltet flammene inn over den skrekkslagne hjorden.
Zapffe beskriver det på følgende vis:
”Gjennem sotrøkens nattsvarte mørke drysser taktro og sponer som profetisk ildregn ned over de halvannet hundrede, som ingen utvei hadde fundet, fulgt av rødglødende nagler og jernforbindere. Kokende, flammesprutende tjære drypper, siler, flyter overalt, i armtykke bækker, i gnistrende skur fra sprængte kaverner. Kvindeskrik, som går gjennem marv og ben, fylder rummet sammen med hulkende gråt og host av forkullede lunger. Hist og her går pandæmoniet mot nye høider, når en tolvtoms bjelke springer ind på dem fra taket, tigerstripet av ild og sot, og borer et glødehode ind i den sammenstemplede masse. Tårnets kjæmpefakkel, synlig gjennem hullene i taket, raver som beruset i vindstøtene, og fra tredve meters høide kommer smijernskorset pløiende som et hevnens himmelsverd – kan hende bringer det brådødens velsignelse til en stakkar eller to.”
Hvordan kan kirken forklare dette? Ingen tviler på at det handler om Guds vilje, men hva er Guds hensikt med denne handlingen? Det var først og fremst kvinner og barn som ble stekt eller trampet i hjel i den brannfellen kirken utgjorde. Men det er likevel en så uensartet gruppe at man vanskelig kan komme frem til en enkelt rasjonell forklaring fra gudens side. Han kunne ha drept en nykonfirmert pike for å skåne henne fra fremtidig synd, men hvorfor drepte han da spedbarna som hadde kommet til kirken for å døpes – og som i følge kirkens egen lære må tilbringe evigheten i nettopp et brennende helvete?
Det gudsbilde Zapffe sitter igjen med, minner oss bemerkelsesverdig om den gud han leser ut av Jobs bok: ”Enten slænger guden rædslerne om sig i blinde, eller så lar han verden seile sin egen sjø.” (for å sitere Zapffe fra den omfattende avispolemikken som fulgte boken.)
Zapffe avslutter sitt forfatterskap med Rikets hemmelighet i 1985, hvor han tar opp igjen teoriene om Jesus, men behandler dem i sakprosaform. Boken er en kraftig redigert versjon av et materiale som vokste seg til enorme dimensjoner i løpet av et langt liv (og som i høst ble innlemmet i Nasjonalbibliotekets håndskriftssamling). Til Zapffes skuffelse ble boken møtt med øredøvende taushet.
Etter mitt skjønn er det Zapffes empiriske og filosofiske undersøkelser av det kristne gudsbegrepet som har mest for seg. I komprimert form finner vi hovedtrekkene av dette i analysen av Jobs bok fra doktoravhandlingen hans Om det tragiske.
Jeg husker fra Per Buviks forelesninger ved Litteraturvitenskap grunnfag i Bergen, at han advarte oss studenter mot å delta i utlegningen av Zapffes analyser av Jobs bok. Dersom ditt gudsbegrep er skjørt og sårbart, kan det kanskje være en fordel å holde seg unna Zapffe, og særlig Zapffes lesning av Jobs bok. Zapffe skriver også selv at det er ikke alle forunt å komme tilbake i god behold etter den sightseeing i fortvilelsens land som Job utsetter oss for.
For Zapffe er nemlig Jobs bok et blasfemisk mesterverk og han betrakter det som dypt ironisk at teksten har havnet blant de skrifter som egentlig er ment å bygge opp under den metafysiske trøst. Forfatteren av Jobs bok hater gud, og dette hatet gir han uttrykk for gjennom bitende satire og kosmisk patos.
For Zapffe er det interessant at Jobs undergang har noe som minner om en tragisk struktur – slik han selv (inspirert av Aristoteles) definerer det tragiske i doktoravhandlingen blant annet som et fall fra storhet til katastrofe. Ved historiens begynnelse er nemlig Job en ypperlig representant for sitt samfunn. Han tilhører eliten, både hva angår hans økonomiske ressurser og når det gjelder hans moralske utrustning. – Og det er nettopp disse kvalifikasjonene – som egentlig burde peke mot hans videre fremgang og suksess – som blir den direkte årsaken til hans undergang.
Gud skryter nemlig av Job overfor Satan, og Satan svarer at Job frykter og dyrker Gud kun fordi Gud har gitt ham så mye. Satan oppfordrer Gud til å sette Job på prøve for å se hvor dypt denne underkastelsen egentlig stikker.
Dermed skyller bølger av elendighet over Job. Dyrene hans blir stjålet, huset rasert, familien utslettet og tjenestefolk blir drept, og til slutt blir Job selv rammet av byllepest. Han setter seg på søppeldyngen og skraper seg med potteskår, og likevel sier han til kona at ”Vi skal vel ikke bare ta imot det gode fra Gud? Vi skal ta imot det vonde også.”
Her burde strengt tatt historien ha sluttet. Med en gud som seiret over satan i veddemålet om Jobs lydighet, men så enkelt er det altså ikke.
Job får besøk av tre venner der ute på søppelfyllingen, og etter en uke i trist og trykkende taushet, begynner Job å snakke.
Han forbanner den dagen han ble født. Han ville heller være død enn å leve det livet han nå er satt til. Men helst altså ikke å være født. Ganske snart blir hans klager av en prinsipiell karakter. Han spør seg hvorfor Gud tvinger også de ulykkelige til å leve?
De tre vennene som besøker ham på søppelfyllingen svarer i følge Zapffe med åndløse, dogmatiske talemåter. Gud lønner den rettferdige og straffer den ugudelige, påstår de. Og ingen mennesker er fullkomne. Hold ut i din lidelse, og du vil gjenreises, hevder de, tilsynelatende uten å forstå den prinsipielt umulige situasjonen Job har havnet i. Og under dette skred av veltalende sludder vokser Jobs klager, til en ny metafysisk bevissthet, en kulturmutasjon som tar opp i seg hele menneskehetens bønner, trusler, klager, håp og forbannelser. Det er den prinsipielle motsetning mellom menneskets krav til en mening med det som skjer – og en gude-definert verden som ikke synes å kunne innfri dette kravet.
”Gi meg rettledning / så skal jeg tie / vis meg hvordan / jeg har tatt feil,” sier Job.
At Job nå uttrykker sin misnøye med sin situasjon kan ikke være årsaken til at han havnet i elendigheten. Hvis Gud har funnet en grunn til å straffe ham, må det være fordi han har gjort noe forut for ulykkene. Job etterlyser et samsvar mellom hans ufullkommenhet og den straffen han utsettes for. I hvert fall siden det er som vennene påstår at ingen mennesker er fullkomne.
Job undersøker sin vandel uten å finne feil som står i samsvar med lidelsene. Han reflekterer også over sine sønners liv, siden de ble myrdet i det samme eksperimentet som han utsettes for. Men han innrømmer også at det står ikke i et menneskes makt å gå i rette med Gud.
Men ved dette punktet står Job ved et gjennombrudd, i følge Zapffe. For nokså snart etter tenker han: Hvorfor ikke? Hva kommer det av at vi mennesker ikke kan vurdere sammenhengen mellom synd og straff? Er det fordi vår bedømmelse av rettferdighet er så svak?
Jobs rettsfølelse er sentral for den gamle juristen Zapffe. Og han berører unektelig et sentralt poeng i det han slår fast at hvis Gud har en så sublim rettsoppfatning at den er utilgjengelig for oss mennesker, vel da kan ikke vi kalle det rettferdig i vårt menneskelige begrepsapparat. Hvis den samme loven – i Guds forfinede rettsoppfatning – kan medføre ulike dommer, vel da kan Gud være så rettferdig han bare vil i egne øyne, men for et menneskes blikk må det nødvendigvis fremstå som den rene vilkårlighet!
Job konkluderer med at opplevelsen av urettmessig straff, neppe kan skyldes hans egen mangelfullt utviklede rettsfølelse. Det skyldes Gud Herrens overveldende makt. Det er hans storhet i meter og kilo som gjør oss til små mygg i hans verden. Det spiller rett og slett ingen rolle om vi har rett i menneskelig forstand. For det første fordi han er utilgjengelig for dialog. Han er usynlig, og han kommuniserer åpenbart ikke på samme måte som vi mennesker. Og for det andre finnes det ingen rettsinstans som står over ham. Han er en uinnskrenket despot i kraft av sin styrke og sin viten. Et menneske kan be om nåde, men ikke om rett.
Uansett må det finnes en årsak til ødeleggelsene. Job var jo Herrens verk – så hvorfor ødelegger han det han selv har skapt?
”Har du noen glede av å gjøre urett / av å vrake det / som du selv har frembrakt?” spør Job, og han krever et svar av guden.
Og omsider får han også et svar. Det vil si, at når guden endelig dukker opp – fremprovosert av Jobs klager – ikke klager på vegne av ham selv og hans egen situasjon – men klager på vegne av menneskeheten, så svarer guden slett ikke på problemet, men ramser opp alt det flotte og storslagne han har skapt her på jorden. Gud spør Job: Hvor var du da jeg lagde jorden, havet, skyene, soloppgangen, stjerner, torden og lyn. ”Hvem har gitt hanen forstand? Hvem er så klok at han kan telle skyer?” spør Gud, og oppfordrer Job til å svare.
Men hva skal han svare? Ordrett sier Job (i min bibeloversettelse): ”Nei, til det er jeg for liten. Hva skulle jeg svare deg? Jeg legger hånden på munnen. En gang har jeg talt, og tar ikke mer til orde, to ganger talte jeg og sier ikke mer.”
Zapffe leser dette som en høflig resignasjon fra Jobs side. ”Hvad jeg tænker om mine lidelser, det vet du. Disse zoologiske tryllekunstene vedkommer jo ikke vort mellemværende. Hvad vil du saa mer jeg skal svare?” omformulerer Zapffe Jobs ord til.
Referansen til alt han tidligere har sagt, tvinger guden til å ta opp rettferdighetsspørsmålet. Og guden svarer ordrett følgende:
”Spenn beltet om livet / som en mann! / Jeg vil spørre deg, / og du skal svare. / Vil du dra min rettferd i tvil, / legge skylden på meg / så du får rett? / Har du så sterk en arm / som Gud / runger din røst som hans?”
Man behøver ikke dele Peter Wessel Zapffes perspektiver på kristendommen for å se at dette bærer galt av sted for gamle Gud Herren. Job har opplevd å miste all sin rikdom, hans barn er drept og selv er han truet på livet med pest og må tilbringe sine siste dager på en søppelfylling. Etter et langt resonnement, hvor han reflekterer over sin egen smerte og smertens forhold til en eventuell skyld får han faktisk selveste Gud Fader i tale, og dette er alt han er i stand til å svare:
Se flodhesten! Jeg har skapt både den og deg. Se for noen fantastiske muskler den har i buken! Den er det fremste gud har skapt. Eller hva med krokodillen? Tør du torturere en krokodille? Og om du gjør det, vil den be deg om nåde? Og så babler han i vei om hvordan han kan kappe opp krokodillen i småbiter, og stikke den med spyd.
Job spurte altså den allmektige og allvise om forholdet mellom skyld og straff, og alt han får igjen er en meget lite troverdig leksjon om at krokodillen kan sprute ild og skyte gnister mens det stiger røyk ut av dens nesebor. Og Job får høre at rett nok er flodhesten det fremste Gud har skapt, men krokodillen er tydeligvis heller ikke så langt unna.
Zapffe skriver:
Jobs totale underkastelse etter denne komplett idiotiske talen fra guddommen, minner om den underkastelse man møter en flodhest, en krokodille eller kanskje heller et utilregnelig menneske med. Her er det én taktikk som hjelper, ikke ulik den man overlever drosjekøen natt til søndag med. Han vrir seg unna ham, og for Job er dette enkelt. Guden er forfengelig, og Job er jo åpenbart langt mer intelligent enn denne kosmiske huleboeren som påstår å ha skapt ham.
”Før hadde jeg bare hørt om deg, / men nå har jeg sett deg / med egne øyne. / Derfor tar jeg hvert ord tilbake / og viser min anger i støv og aske.” sier han.
Hvilke nye egenskaper ved guden er det egentlig som har overbevist Job om å trekke tilbake hvert ord? Brutaliteten og den kvantitative storhet har han jo for lengst forstått. I følge Zapffe er det guddommen som en stupid urkraft han legger seg flat for. Og denne guden er altså så enfoldig at Job kan si det like opp i ansiktet på ham (før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg), og likevel motta dobbelt så mye som han hadde fra før.
Ved denne kapitulasjonen tilføyer han guden i følge Zapffe den ”værste av alle tænkelige krænkelser, den at hans motstander ikke engang er værdig en kamp.”
Jobs belønning er også symptomatisk for gudens egenskaper. Igjen er det det kvantitative som teller i gudens øyne. Han slaktet hans barn, og gjenoppretter det ved å gi ham like mange nye barn. Han får fjorten tusen sauer, seks tusen kameler, tusen par okser og tusen eselhopper. Og hans venner, som trodde de ivaretok gudens interesser – får sin (i guddommens øyne) velfortjente straff.
Zapffe konkluderer: ”Saa ender da dette vældige metafysiske opgjør i blind komedie. Job holder klokelig mund i sin nyvundne lykke, men det glimt han fikk bak skapningens kulisser i forfærdelsens stund, det glemmer han nok ikke selv om han blir 140 år og mæt av dage.”

Så er altså Zapffe ateist? Glødende kristendomskritiker var han uten tvil, men det er ikke helt enkelt å definere Zapffe som ateist. I et avisintervju har Zapffe en gang sagt at han var ”nihilist i en forstand som ikke er moralsk”. En konsekvent ateist ville vel med nødvendighet også måtte revurdere sine kristne verdier – slik Nietzsche oppfordrer oss til. Zapffe kom aldri så langt.
Zapffe forsøker i sin doktoravhandling å anvende en biologisk metode for å tilnærme seg en definisjon av det tragiske. Definisjonen av det tragiske i sin alminnelighet er (kortest mulig formulert – Zapffe selv bruker 336 sider på å komme frem til dette) at din kulturelt relevante storhet – de egenskaper du har tilegnet deg, og som utmerker deg og tilsynelatende peker mot din fortsatte fremdrift og suksess – bli den direkte årsaken til din undergang. Et frukttre som brekker grenene sine fordi det er usedvanlig rikt på frukt peker mot strukturen i det Zapffe vil frem til. Det handler om et årsaksforhold med påfølgende katastrofe - hvor årsaken til undergangen egentlig burde peke mot suksess og bekreftelse. Eller med Zapffes egne ord: ”Det tragiske forløp blir til paa den maaten, at et menneske søker at realisere en repræsentativ livsform med repræsentative midler, og derved opnaar et veto som bryter hans livstro ned.”
Selve strukturen i avhandlingen er pyramidal, og man kan innsnevre toppunktet i denne pyramiden til å handle om den nødvendige tragikk. Zapffe spør seg om det finnes et tragisk forløp som gjelder for alle mennesker til alle tider. Altså et potensiale for tragisk katastrofe uavhengig av kultur, klima, teknikk osv. Rett nok flørter han med noen forbehold i dette svært ambisiøse prosjektet, men han ender likevel nokså raskt opp med begreper som ”den menneskelige arts-typiske konstitution” og ”den jordiske dynamikk.” Og han hevder at ”de kulturelt bevisste” mennesker - uavhengig av tid og rom – vil søke mot å utvide sin bevissthet, forfine sin følsomhet, stille seg sympatisk overfor andre mennesker – og ikke minst ”søke mot å finne og realisere en mening med tilværelsen som helhet, sin egen og menneskehetens. ”
Zapffe hevder at hver for seg kan nok disse idealene forfølges uten noen form for nødvendig undergang, men han finner en sentral kontrast innebygget i våre fellesmenneskelige idealer: Vårt metafysiske behov for en mening med tilværelsen vil aldri kunne innfris uten å gå på akkord med vårt likeså viktige krav om intellektuell redelighet. Hvis du går rundt i livet med tro på at verden er full av fred, harmoni, kjærlighet og ikke minst orden, rettferdighet og mening – vel da har du også forkrøplet din kontakt med virkeligheten. Erfaringene forteller oss at det ikke stemmer. ”I denne forstand er menneskeheten en tragisk slekt,” skriver Zapffe.
Den nødvendige tragikk i Zapffes forstand er altså at mennesket har et vesensbestemt krav til en mening med tilværelsen som helhet, og at verden aldri kan innfri dette kravet
Men premisset her er altså at vi mennesker har et vesensbestemt behov for en mening. I mine øyne er dette en kristen forestilling. Zapffe opplevde nok selv at han hadde et sterkt behov for en mening med livet, men 70 år etter doktoravhandlingen hans er ikke lenger like lett å hevde slikt uten å møte kritikk.
For meg ser det ut som om Zapffe blir stående igjen i det kristne meningshierarkiet – og stirrer lengselsfullt etter en instans som kan garantere for en mening med askesen, en mening med medlidenheten og i det hele, rett og slett en mening med tilværelsen. Derfor bruker han heller ikke begrepet ateist om seg selv, men antiteist. Det er slett ikke utenkelig at det finnes en gud i Zapffes verden, men det er en gud som oppfører seg som en drittsekk. En irrasjonell, tungt bevæpnet pøbel, en kosmisk huleboer…
Takk for oppmerksomheten.