Det er kanskje fjernt for oss i dag, men for hundre år siden var faktisk is – frosset vann – en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden, i tillegg til å være en viktig inntekstkilde for norske rederier. Nå er forskere på jakt etter kunnskap om og kulturminner etter "istida".
Den siste istid
Produksjon og eksport av naturis fra Norge var et eventyr som hadde sin storhetstid mellom 1850 og 1914. De siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så seint som på 1960. Et forsknings- og dokumentasjonsprosjekt forsøker nå å få rede på hva som er bevart av kulturminner etter denne næringen, i tillegg til å få en oversikt over hva historikere og andre vet om den og hvordan den passer inn i den større historien i Norge og Europa.
Biinntekt for fattigfolk
Engelske skip skal visstnok ha hentet noe naturis i Norge allerede tidlig i 1820-årene. I den følgende tida ble eksport både av breis og fjordis forsøkt. Men da eksporten for alvor tok seg opp etter 1850, kom den i all hovedsak til å bli basert på is fra innsjøer og tjern. I økende grad ble det anlagt kunstige dammer i kystnære strøk østafjells. Isen ble nesten utelukkende transportert på norsk kjøl. I år når milde vintre gjorde produksjonen av is langs kysten vanskelig, ble det tidvis også hentet is fra innlandet. I slike vintre var gjerne egenproduksjonen i mottagerlandene så lav at prisene ble høye nok til å bære økte transportkostnader.
Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt. Mest regelmessig og i klart størst omfang var eksporten fra strekningen mellom Risør og Larvik, med byene Kragerø og Brevik som tyngdepunkter, og i området rundt Indre Oslofjord (særlig Follo) og Drammensfjorden (Hurum og Røyken). På kommunenivå var Nesodden i Follo den største leverandøren av is i Norge. I år 1900 eksporterte Nesodden 95 000 tonn is, og det tilsvarte ca. 20 prosent av all norsk iseksport det året. Dette førte blant annet til at det var svært liten utvandring til Amerika fra kommunen. Med isdriften hadde fattigfolk større mulighet til å livnære seg og spe på familiens inntekt enn de hadde andre steder på Østlandet. I kommunen er det identifisert over 25 dammer som det ble skåret is fra under iseksportens storhetstid.
England var det dominerende markedet, og Norge ble etter hvert nesten enerådende som leverandør av importert naturis dit. Men det ble også eksportert norsk is til Vest-Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og flere av middelhavslandene, sporadisk også til Nord- og Sør-Amerika og Asia. I enkelte år når milde vintre gjorde den tyske egenproduksjonen lav, var Tyskland det største markedet for norsk naturis nest etter England.
Selve teknologien for isproduksjon ble i årene før 1850 importert fra Nord-Amerika. Der hadde det siden 1820-tallet blitt skåret is for innenlandsk bruk og eksport. Amerikanerne hadde utviklet en rekke redskaper til dette formålet. Det var isploger som ble dratt av hester som skar opp renner i isen og sopte vekk snø, den spesielle, lange issagen og ulike typer haker og pigger for å manøvrere blokkene i renner. Et fullt sett av redskap for skjæring av is er bevart på telemark Berg-Kragerø museum og kan ses der. Selve redskapen ble nok produsert av lokale grovsmeder, men vi vet at det ble gjort etter amerikansk forbilde.
Bevarte ferskmat
Det aller meste av isen ble brukt til å bevare ferske matvarer. Særlig fisk og annen sjømat som ble brakt til land i Nord-England og Nord-Frankrike og derfra fraktet til de store byene. I løpet av 1800-tallet ble Europa stadig mer industrialisert og økende mengder av mennesker flyttet til de store byene. Det vokste frem en stor arbeiderklasse, men også en betydelig middelklasse i disse metropolene. Alle disse menneskene trengte mat. Og i økende grad ønsket de ferske matvarer, ikke saltet eller røkt mat som jo hadde vært det vanlige i tidligere tider. Fersk fisk og ferskt kjøtt.
Det var derfor det etter hvert fra midten 1800-tallet vokste frem et betydelig marked for norsk naturis. Denne utviklingen ble tilskyndet av utbyggingen av jernbanen på kontinentet, som gjorde det mulig å frakte fersk mat over større avstander. Sånn sett er isskuren i de norske kystbygdene et resultat av industrialiseringen og moderniseringen av Europa, og et tegn på at fersk mat ikke lenger var forbeholdt eliten, men at stadig flere samfunnsgrupper også ønsket å spise ferskt kjøtt og fisk.
En god del is ble også brukt av bryggeriene. En viktig del av produksjonsprosessen for det nye gylne pilsner- eller lagerølet som ble oppfunnet på 1840-tallet, var at ølet ble lagret i en periode i en kjølig kjeller (den andre viktige faktoren var at det var undergjæret). Den kjølige lagringen førte til at ølet ble mye lysere, klarere og varte lengre enn de gamle, mørke øltypene. Der hvor de naturlige forholdene ikke lå til rette for det, måtte det brukes is for å få tilstrekkelig lav temperatur i iskjellere. Bryggeriene i Norge eide eller leide for eksempel egne dammer i nærheten av byene for å sikre seg fast tilgang på is til ølbryggingen.
Noe is ble brukt for å tilvirke luksusartikler i de store europeiske byene. Det var produksjon av iskrem eller sorbeer som krevde nedkjøling av råvarene og kjølige lagringsbetingelser. Men dette stod for en ytterst beskjeden andel av all isen som ble eksportert fra Norge.
Is i gamle holker
Eksporten nådde sitt topp-punkt i slutten av 1890-årene. På den tiden hadde mange tusen mennesker østafjells vesentlige deler av sin inntekt fra isdriften. Bare i Nesodden herred skal det ha dreid seg om rundt tusen mennesker på det meste. Det samme gjelder nåværende Kragerø kommune. Mange steder ble iseksporten vel så viktig for skipsfarten som trelasteksporten var. Is ga dessuten redere flere ben å stå på, slik at de kunne veksle raskt etter hva som lønte seg. Lønte det seg ikke med trelast, kunne man alltids sende en last med is, profitten var ikke like stor, men det var et konstant behov for det. Og flere av de store iseksportørene drev samtidig med både rederivirksomhet og trelasthandel
En annen stordriftefordel isen ga dem, var at de brukte sagflisen som de hadde til overs etter skjæring av trelast som isoleringsmiddel. Sagflis ble både brukt i ishusene der isen ble lagret før eksport, og i skipene. Godt isolert kunne isen faktiske være flere år gammel før den ankom brukerne i utlandet. Iseksporten holdt lenge liv i en omfattende flåte av gamle treskuter. Ennå i 1914 gikk tre fjerdedeler av iseksporten med seilskip og ikke dampskip. Mange norske redere kjøpte inn gamle utrangerte treholker, særlig fra USA, for å skipe is til de europeiske markedene. Lasten med is holdt nemlig de gamle skipene flytende, selv gjennom uvær og stormer, i lang tid etter at de egentlig skulle vært hugd opp.
Fra 1900 gikk imidlertid den internasjonale etterspørselen etter norsk naturis raskt tilbake. Moderne kjøleteknikk ble i økende grad tatt i bruk først i England, siden i andre land. Første verdenskrig gjorde slutt på det meste av den gjenværende eksporten av naturis fra Norge. Men helt til i 1960-årene ble det, blant annet i Kragerø, skåret mindre kvanta for eksport til Vest-Sverige. En del øyer hadde lenge så vidt dårlig tilgang på ferskvann at det selv med tilgang på elektrisk strøm ikke var aktuelt å produsere is til bruk i fiskeriene på stedet.
Norske isskap lenge brukt
Også et lokalt norsk marked for naturis vokste fram fra 1850-årene. Det tok lang tid før den nye kjøleteknologien ble så billig at den kunne konkurrere ut lokalt produsert naturis, slik at det norske markedet varte lengre enn eksportmarkedet. Først etter krigen ble elektriske kjøleskap allemannseie. På landet og på hytter brukte folk lenge gammeldagse isskap. Ikke før det ble vanlig med kjølerom i norske fjøs, kunne bøndene slutte å skjære is til eget bruk. Først på 1960-tallet la de siste ishandlerne ned virksomheten med å distribuere isblokker til husholdninger og andre lokale brukere.
Vi vet ennå ikke så mye om hvordan dette i praksis gikk for seg i norske byer og tettsteder. Et unntak er hovedstaden Kristiania, hvor vi vet noe. En av de største innenlandske ishandlerne var Martin Edvard Nord (1817- 1889) i Kristiania. Nord startet med skjæring av is i Akerselva i 1859, da han grunnla ”Christiania Ismagazin”. Isen ble lagret i en egen magasinbygning i Maridalsveien. Senere leide han Iladalen like ved, der han anla to kunstige dammer med vann fra Akersbekken.
Nord bygde raskt opp et nett av utsalgssteder i hovedstaden. Is ble levert til en pris av 4 skilling per stykke på snaue to kilo. Han bygde en fabrikk hvor det ble produsert iskasser og isskap for både private husholdninger, bryggerier, serveringssteder og storkjøkken. De patenterte isskapene fikk i løpet av de nærmeste tiårene stor utbredelse både innenlands og i en rekke europeiske land, i første rekke Sverige og Danmark. Dette bidro til at stadig flere kunne ta i bruk is som middel til å bevare matvarene friske i lengre tid.
For sin innsats for utbredelsen av iskjøling i Norge mottok Nord kong Oscar 2s belønningsmedalje for norsk håndverk, industri og husflid i sølv i 1880. Han grunnla også en bransjeforening av isforretninger. Etter hans død ble ismagasinet ført videre av sønnen Paul Christian Nord, inntil det i 1912 ble solgt til Christiania Kul- og Vedbolag. Isproduksjonen på Ila fortsatte til cirka 1930. Den siste isdammen i Oslo som produserte is til lokalt bruk var øvre isdam på Årvoll, som holdt det gående helt til vinteren 1967/68.
Også i fiskerinæringen var naturis lenge i bruk. Eksport av nediset fisk kom i gang fra 1840-årene. I begynnelsen dreide det seg særlig om fersk makrell fra de østnorske kystbygdene. Men etter hvert kom isen i bruk også i de store fiskeriene vesta- og nordafjells. Dette skapte et marked for østnorsk naturis på Vestlandet, hvor klimaet begrenset mulighetene for egenproduksjon. Både der og i Nord-Norge var egenproduksjonen og bruken av naturis faktisk størst etter første verdenskrig. I strømløse fiskeribygder nordafjells brukte man naturis et godt stykke inn i etterkrigstiden.
Bidro til det moderne gjennombruddet
Naturis har vært en viktig økonomisk ressurs her i landet gjennom nærmere 150 år. Isproduksjonen har gitt arbeid til mange mennesker, østafjells særlig i siste halvdel av 1800-tallet, på Vestlandet og nordafjells særlig i første halvdel av 1900-tallet. De enorme isanleggene, med renner, binger eller ishus og store lasteramper, var godt synlige i landskapet. Naturisen har hatt stor økonomisk betydning både for fiskeriene og skipsfarten.
For lokalsamfunn som Kragerø og Nesodden kan virkningen ha vært like stor som sild og petroleum har vært for Stavanger i nyere tid. Østafjells kan isnæringen samtidig ha bidratt betydelig til å forsinke den teknologiske transformasjonen av rederinæringen. Men først og fremst har naturisen, som den eneste tilgjengelige kjølemetode i lang tid, vært en viktig faktor i de endringer i produksjon, transport, omsetning og konsum av lett bedervelige matvarer som vi forbinder med det moderne gjennombruddet både i Norge, England og andre land.
Utenom i de lokalsamfunnene som var sterkest involvert i naturisproduksjonen, er dette allment lite kjent.
Av Ola Teige, ”Naturisprosjektetet”
(Denne artikkelen er en bearbeidet versjon av en artikkel som stod på trykk i bladet KYSTEN, nr. 1 2010).
